TEST AV AURA AUDIOPHILE

Det sitter langt inne å sette i gang en ny artikkel i disse dager. Men av og til så dukker det opp noe som er såpass annerledes, ja, såpass sjukt, nærmest, at det er bare å gi seg ende over. Og Aura Fidelity har altså gjort det igjen, og med det bråvekket en sovende skribent. Ja, Joaquim Fragoso har denne gangen virkelig kommet opp med noe helt annet!

På innsiden er denne integrerte Aura Fidelity forsterkeren noe for seg selv. Her må jeg forholde meg til produsentens forklaringer, for dette går kort sagt over mitt noe forenklede hode, men altså: Forsterkeren opererer med et prinsipp Aura Fidelity kaller “Twin Drive”. Dette betyr i praksis at høyttalerelementene holdes i et jerngrep både på på inn- og utpust, den drives begge veier, og har således intet behov for feedbackkretser og tilhørende tradisjonell dempefaktor, for her er elementet under kontinuerlig kontroll. Tesen er at dette fjerner en del velkjente utfordringer som alle konvensjonelle forsterkerkretser må forholde seg til. Det er fullstendig fritt for IC’r og standard Op-amp’er, her er alt diskrete komponenter. Merk at konstruktøren har omlag samme forhold til musikk som undertegnede; det skal oppleves, det skal føles ekte, det skal fylles med organisk klang, nærvær og sting, og slike lite tallfestede egenskaper. Uansett nevnes at forsterkeren yter ca. 2 x 100 W med 8 Ohms last, forhold deg til “normale” høyttalere, og verden er enkel. Selv har jeg under lyttetestene kun hatt lett last, og dette fungerer flott med Aura Audiophile. Dette i motsetning til det som skjer om du setter inn en “beinhard klype” i kretsen, altså typisk moderne klasse D forsterkere med svært høy dempefaktor. Dette fungerer ikke godt med en del typisk lettdrevne høyttalere med enkle filtere.

Så over på musikkeksemplene, og vi går løs på et storverk med en gang, da i form av Prokofievs monumentale og dynamiske “Monagues and Capulets” fra Romeo og Julie, her med Cincinnati symfoniorkester under ledelse av Paavo Järvi, utgitt på Telarc, det er voldsomme greier. Aura Fidelity Integra Audiophile holder mydnig kontroll på dette her, formidler storheten uten å overdrive, men den bøyer heller ikke av på noen som helst måte. På samme tid flyter klanger og dynamisk uttrykk gjennom uten tendenser til hardhet, kompresjon eller bremser av noe slag. Dette er kort sagt helt strålende formidlet. I en helt annen ende finner vi Ole Paus og hans utgivelse “Den Velsignede”, hvorfra vi henter den stemningsfulle låta “Øynene”. I likhet med orkestereksempelet inneholder denne låta en rekke svært forskjellige klanger, samt et større innslag av lydkulisser. Aura er analytisk i beste betydning av ordet; vi “ser inn” i et landskap, der Ole Paus forteller så vi kan oppleve en hel verden av hendelser, alle stemninger kommer fram, taletydeligheten er formidabel, i bakgrunnen høres et forsiktig mannskor, perkusjon og gitar. Dette er helt på høyde med en god rørforsterker, jeg finner det mildt sagt overbevisende.

Om vi så går for å fjerne mesteparten av typisk akustiske input, og setter på Uriah Heep’s ambisiøse andrealbum, “Salisbury”, og velger åpningssporet, “Bird of prey”, blir det hele litt vanskeligere. Kanskje. Dette sporet kan vel stå som en showcase for en av 70-tallets store vokalister, men dessverre er innspillingen skjemmet av lav kvalitet, og ganske lukket gjengivelse. Vi kan ikke klandre Aura for dette, her er det rett og slett dårlig ivaretakelse av innspillingen ved overføring til digital, alternativt elendig håndverk i studio, jeg vet ikke sikkert. Det sagt, jeg opplever vel at akkurat her kunne det være fordelaktig med mer frivolitet, og en noe friere omgang med frekvenskurven i gjengivelsen, hadde vel likt det en touch mer frempå her og der. Men hallo, vi prater det mørke 70-tallet her, mange av disse innspillingene var ren søppel, dessverre. Musikken var det lite galt med, ei heller denne låta. Så vi får nøye oss med at vi faktisk hører det som ligger på CD’n, det er i det minste ikke ubehagelig, bare lukket. For å rette opp inntrykket noe, velger jeg derfor å lytte til Rammstein og deres låt… eh, ja “Rammstein”. Dette er andre boller, kan jeg love! Full utblåsning, brutal kontroll, harde slag, herlig atmosfære. Jeg har allikevel noen små innvendinger omkring en litt forsiktig mellomtone, jeg har hatt noen små mistanker om dette i lytteperioden, og her blir det klart for meg. Denne forsterkeren er faktisk litt vel snill innimellom. Det gir en anelse tilbaketrukket vokal og enkelte instrumenter med mye i presensområdet, jeg tror det bidrar til unngåelse av en hver hardhet, altså ikke nødvendigvis et dumt valg. Det betyr i sin tur enkelte, mindre begrensninger i attakk og anslag, men bevares, det er bagateller, bare for å være tydelig på det.

Så avslutter vi med litt nydelig innspilt jazz, først salig’ Jan Erik Kongshaug og hans utgivelse “All these years”. Nydelige greier, luftig, åpent, detajert, sterk tilstedeværelse. Dette funker! Når jeg nå først har lagt merke til det kan jeg peke på noe forsiktighet i kantslag på trommene, og noe snilt anslag på strenger, men bevares, dette her er virkelig til å nyte av, uansett. Man bare flyter med i Kongshaugs landskap, lett, elegant, medrivende. Neste eksempel henter vi fra Nederland, der gruppa The Dutch Jazz Legends sløyt overleverer en rekke standardlåter innspilt hos STS Digital på mesterlig vis. Vi velger ut klassikeren “Do you know what it means”, her i instrumental tapning, trompeten flyter florlett over kompet, pianotonene skyter mot oss med innlevelse og nerve, her faller alt på plass. Nevnte “snillisme” er ikke merkbar, dette er dynamisk, levende, tilstede, det er hurtig, knontant og konstrastfylt så det holder. Jeg bøyer meg i støvet over dette her, både hva angår innspillingskvalitet og gjengivelse, dette er slik det skal gjøres, ferdig pratet

Så over til noe helt, helt annet…. I overskriften brukte jeg ordet “kreativ”, antakelig kunne jeg like gjerne skrevet “sinnssyk”, for dette her er mystisk, rett og slett. For Joaquim Fragoso har kommet opp med et helt nytt konsept, slik at du kan bestille med et ekstra forsterkertirnn inne i Aura Fidelity Integra Audiophile, en “speilforsterker” med en del mindre effekt, og et eller annet med fasen, spør produsenten, er du grei, for her detter jeg helt av. Disse skal mate et eget sett høyttalere, helst små, disse skal snus med elementene mot veggen(!!), og med dette skal det altså bli enda bedre lyd. Særlig. Jeg har slitt med refleksjoner og tåkelegging av lyd i hele mitt liv, så kommer altså Fragoso her og ber meg gjøre alt for å rote til lyden med vitende og vilje?? Men det umulige skjer! Lydbildet blir større, instrumentene får mer kropp, nærheten til det som foregår blir større, mer intens. Jeg kan selvsagt tenke meg flere forklaringsmodeller her, men skal unngå spekulasjoner. I tillegg til nevnte “Twin Drive” løsning, vil dette set-up’et egentlig fordre spesielle høyttalere, beregnet for å bli drevet begge veier, samt bli bygget med en form av dipol løsning. Men inntil videre benyttes altså denne temmelig radikale varianten med to par høyttalere som tilsynelatende motarbeider hverandre. Det er rett og slett helt dust at dette fungerer såpass bra som det faktisk gjør, jeg gir meg ende over. Og i skrivende stund vurderer Fragoso å få bygget tilpassede høyttalere, for som han sier: “ingenting nytt har skjedd med hifi på mange, mange år på tide at noen gjør noe!”. Så får jeg bare kaste min motvilje over bord, og la ørene bestemme. I all hovedsak spiller denne bisarre løsningen enda bedre enn når man kjører forsterkeren helt konvensjonelt, men det er noe, et eller annet i mellomtonen, som jeg er litt usikker på. Jeg skulle gjerne kunnet peke på noe maskering eller sløring, men jeg opplever det ikke slik, heller. En eller annen fortykning omkring stemmer og enkelte instrumenter fremkommer litt unaturlig etter en tid, men jeg er rimelig sikker på at nettopp et slikt moderat avvik kan ryddes bort, i det man lager en høyttaler dedikert for akkurat dette konseptet. For faktum er at enda et lag i musikken vekkes til live når man gjør denne “umulige” koplingen, det blir en mer kompakt helhet, og en gjengivelse som kobles mer fri fra det faktum at vi har et par papir eller silke-elementer som skal skape hele illusjonen.

TEST AV AURA RIAA

Les først testen av AURA ALPHA ettersom denne korte artikkelen mest er en oppfølging av den opprinnelige testen av et helt unikt RIAA-trinn.

Så hvorfor dette behovet for oppfølging, kan man vel spørre seg, om Aura Fidelity Alpha RIAA Mk1 og Mk2 er såpass like? Vel, det er et par årsaker til dette, og minst en av disse årsakene er rent lydbasert. Litt teknisk først: Dette RIAA-trinnet er altså helt unikt, som nevnt, men dette gjelder bare om du benytter moving coil pick-up. Årsaken til det er todelt, hvorav den ene delen er et ekstremt lavt støygulv til RIAA å være, mens den andre årsaken har å gjøre med at pick-up’en ikke ser en belastning, slik den gjør i et hvert annet RIAA-trinn jeg har vært borti. I utgangspunktet betyr dermed dette at du kan mate en hver mc pick-up inn i Aura Fidelity Alpha RIAA, og være helt trygg på at det er en optimal match. Bare det er jo helt fantastisk. Det som gjenstår er rett nok også av betydning, og det har å gjøre med gain, selvsagt. Her skiller Mk2 seg fra førsteutgaven, ved at det nå finnes en grei justering av dette på innsiden, der man tidligere måtte bestille med tilpasset gain til aktuell pick-up.

Førsteutgaven var en levende, dynamisk og åpen gjengiver, det samme kan definitivt også sies om Mk2, bare i enda større grad. Mater du den med en god moving magnet virker den som et hvert annet RIAA-trinn, og den har mye av de samme egenskapene som nevnt over, og er absolutt verdt prisen også på denne måten, men her finnes definitivt konkurranse, bare for å være tydelig på akkurat det. Så jeg skal ikke dvele så mye ved mm-delen, bare si at det er et trygt, godt kjøp, dessuten ligger muligheten til en ren sensasjon med i pakka, den dagen du har råd til en god mc…!

Alt, ja, absolutt alt jeg lot dette RIAA-trinnet formidle, var en ren gledesopplevelse, en kaskade av dynamikk og storhet, lydbilder og plasseringsevne. Til 10 000,- har jeg kort sagt aldri hørt noe i nærheten. Jeg har hatt dette trinnet i hus i flere måneder, og paret det med en rekke komponenter, uten en eneste gang å komme på ideen om at her finnes svakheter. Misforstå meg rett, det finnes enda bedre RIAA-trinn der ute, men det finnes betydelig flere dyrere enn det finnes bedre, bare for å ha det klart.
Jeg vil nevne et par eksempler, og begynner modig med Black Sabbath fra deres flotte samle-skive “The ultimate collection” fra 2016. Et par opplevelser med såkalte Master tape spolebånd, har faktisk fått meg til å forstå at det kan låte direkte tøft også fra tidlig 70-tall, og halleluja, mye av denne åpne, dynamiske stilen, kommer faktisk igjennom også fra denne utgivelsen. Aura Fidelity har virkelig full styring på både dynamisk utsving, klang og rom her, jeg lar meg lett lokke tilbake til gamle synder her, altså, de gamle er eldst fortsatt! Elton John ga også ut en skive i 1970, originalt nok titulert “Elton John”, faktisk. Dette har alltid vært en avholdt innspilling i dette huset, både av lydmessige og musikalske årsaker. “Sixty Years On” begynner med dramatisk strykerklang, deretter harpe, en nydelig, nærmest klassisk start, før Eltons unge stemme forsiktig kommer i fokus. Dette er nydelig, særlig fraværet av typisk RIAA-støy gir denne låta et fantastisk fundament, toppet av en helt formidabel dynamisk gjengivelse, der rom og klanger er åpenbare og tydelig tilstede i lytterommet. Du skal i sannhet betale for deg for å toppe dette her, kan jeg love.

Sånn kan jeg fortsette med hvert eneste eksempel, i prisklassen kan du så å si glemme å peke på svakheter. La oss derfor sammenligne med det beste jeg har hatt i hus (og gjerne med en litt skrøpelig hukommelse fra alle årene i Fidelity), for å sette det hele litt i perspektiv. Sannheten er jo at jeg har hatt et ca. like sensasjonelt trinn i huset en lengre periode, men velger foreløpig å ikke si så mye om hvilket trinn dette er, bare nevne at det er mer konvensjonelt, tar kun MC, har ingen justeringer, og koster det dobbelte av Aura Fidelity. Dette “hemmelige” RIAA-trinnet skal omtales om relativt kort tid, men det jeg kan si, er at dette konkurrerer så å si med hva som helst, prislapp uten interesse. Forskjellene fra Aura Fidelity til dette, er hørbare, men ikke formidable. De beste RIAA-trinn jeg vet om, låter noe mer avslappet enn Aura Fidelity Alpha, og de har en anelse mer organisk klang. Men sannheten er at på detaljer, rom, hurtighet og ikke minst, dynamikk, er Aura Fidelity helt der oppe med de virkelig store. Hvor mye mer tror du det er rimelig å forlange for 10 000 oljekroner, egentlig??

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Aura Fidelity har med Alpha RIAA gjort noe i nærheten av en genistrek, og jeg anbefaler det så sterkt jeg kan!

TEST AV AURA ALPHA

Joaquim Fragoso har bosatt seg i annerledes landet. Og gudene skal vite at han selv også er annerledes så det holder. Og akkurat det er hørbart! Aura Fidelity troner nå i Casa Rognlien

Aura Fidelity er en bedrift på linje med flere andre lignende “garasjeprodusenter” i så vel dette land, som flere andre. Sjekk mine tidligere blogginnlegg, og dere vil finne en rekke av disse dyktige og kreative sjelers produkter. Rognliens HIFI-blogg er i ferd med å bli disse skreddernes talerør!

En ting som befester seg stadig tydeligere, er at samtlige av disse produsentene lager forbasket god lyd, på samme tid som alle sammen har en eller annen irriterende detalj som kan virke forstyrrende. Kall det gjerne sjarmerende, men det skiller i det minste garasjeproduktene fra Sony og Yamaha’s ekstremt kvalitative serieproduksjon. Så vi kan gjerne ta Aura Fidelity’s “sjarmerende avvik” med en gang, så er vi ferdige med dem. Først vil jeg si at du bør se på denne pre-power kombinasjonen som en enhet, de er bare sånn passe interessert i å samarbeide med andre. Bakgrunnen for å si noe sånt er at jeg har prøvd dem med diverse, men det er først når de får samarbeide med hverandre at alle fordelene og de beste sidene hos dem begge virkelig får skinne og utfolde seg. Videre må du finne deg i at dette settet ikke er støyfritt. Det suser hørbart, jeg anbefaler ikke uten videre høyttalere med høy følsomhet.

Jeg kom inn i Joaquim Fragosos lytterom en dag, og sier: – Ja men dette låter jo forvrengningsfritt og flott! Jeg siktet til den avslappede, silkeglatte gjengivelsen som strømmet ut av KEF-høyttalerne. – Nei, sier Fragoso lykkelig, dette er ikke forvrengningsfritt! Noe sånt er jo en herlig form for ærlighet i en verden som vår. Fragoso kan gjerne lage både støy- og forvrengningsfrie produkter, han. Hvis han vil. Men han vil ikke, og grunnen til det er at han søker et helt bestemt uttrykk, en spesiell musikalsk formidlingsevne. Denne innstillingen har sin pris, og akkurat det ender altså opp som “et sjarmerende avvik” fra normen. Fragoso, som mange av hans konkurrenter, elsker å prate om print kort og layout, tekniske løsninger og komponenter. Men sjelden har jeg hørt noen snakke om det i såpass lyriske vendinger, det er nesten så han tillegger print kortene menneskelige egenskaper der han engasjert forteller om komponentenes innerste hemmeligheter. Han skyr integrerte op-amper som pesten, så den slags ufyseligheter finnes så definitivt ikke på innsiden av noen produkter fra Aura Fidelity. Han har handlet inn restopplaget av en helt spesiell transistor fra Texas Instruments, som han mener besitter helt unike egenskaper. Han har et veldig fokus på komponentenes egen lyd og karakter, han er opptatt av timing og presisjon, og ender altså med et helt, helt spesielt resultat.

Fragoso har bestrebet seg på norsk produksjon, trafoene er fra Hamar (Noratel), aluminiumen i chassi og skrog kommer fra andre siden av Mjøsa, nærmere bestemt Raufoss, mens utformingen av fronter og chassis foregår i Horten. Komponentene på innsiden må selvsagt kjøpes inn andre steder, men det er hevet over tvil at Fragoso har fokus på kvalitet i alle ledd. Dessuten viser han at han virkelig har slått rot i dette annerledes landet!

Forforsterkeren, Aura Fidelity Alpha 100, har 2 analoge innganger, da i form av en XLR og en RCA. På utgangssiden finnes samme oppsett, men her anbefaler jeg så absolutt XLR av støymessige årsaker. Enda mer interessant er det at forforsterkeren har en spennende DAC innebygget, her har man 2 RCA og 2 optiske innganger å velge i. Effekttrinnet har både XLR og normale RCA-plugger, igjen, bruk XLR. Aura Fidelity Alpha Power er en renraset dual mono-løsning, og veier inn solide 27 kilo når du lemper den over på badevekta. Under drift blir den litt mer enn middels varm, hvilket betyr en viss mengde tomgangsstrøm, normalt betyr det noen Watt i klasse A, men Fragoso tenker litt annerledes, som nevnt, så det skulle ikke undre meg om det er noe helt annet denne forsterkeren varmer seg på. Men inntil det motsatte er bevist, går jeg for et par – tre Watt i klasse A! Effektforsterkeren leverer ellers i utgangspunktet 250 Watt i hver kanal ved 8 Ohms belastning, noe mer i 4 Ohm. Det er nok for de aller fleste anledninger, ferdig pratet.

Så hvordan låter herligheten? La meg bare gjenta at jeg mener Aura Alpha pre + power skal kjøpes samlet, de er ikke nødvendigvis glade i andre partnere. Jeg har testet diverse, deriblant tre forforsterkere og to effekttrinn i tillegg til Aura Fidelity, men alt som står om lyd og gjengivelse i denne artikkelen, er basert på komplett pakke. Årsaken er ganske enkelt den at sånn fungerer det best! Jeg har så vidt vært inne på det allerede, dette forsterkersettet leverer med en helt unik tilstedeværelse, toppet med tydelighet, innsyn og detaljer. Videre har klangene og fargene et nær uhørt spekter. Det er umulig å ikke legge merke til denne nærmest sensasjonelle oppløsningen, men samtidig er ikke klangbalansen helt nøytral, noe vi kommer tilbake til. Dette oppsettet er rimelig altetende, dessuten har det solid grep om høyttalerelementene, og dermed begivenhetene. Jeg var inne på klangbalanse, og her begynner Aura Fidelity virkelig å vise sine innerste, og mest spennende hemmeligheter. Det leveres nokså skamløst noe ekstra varme i gjengivelsen, men det er den typen varme du forelsker deg i, og den ligger i områdene under 50 Hz, skaper en vakker tilstedeværelse helt uten å maskere oppover. Og akkurat det siste der er ganske unikt.

For å gå litt mer i detalj omkring DAC-delen i denne forforsterkeren, har jeg satt den side om side med husholdningens ikke helt billige APL DSD-S XE, og resultatene var svært oppløftende. I forhold til APL rett i effekt, er dette en anelse mattere dynamisk sett, mens på plussiden finner vi en svært gjennomsiktig og detaljert gjengivelse, en gjengivelse som fjerner ekstremt lite farger eller detaljer. Og selv om det dynamiske uttrykket modereres en aldri så liten smule, finner vi solide mengder kraft i de helt nederste oktaver, som nevnt helt uten den maskeringseffekten dette som oftest fører med seg. Jeg kommer mer tilbake til dette gjennom de følgende musikkeksempler. Helt kort: Den innebygde DAC’en er forbannet bra. Separat DAC er fullstendig unødvendig, og vips, der sparte du lett et par titusener. Minst.

Så hamrer vi løs på Aura Fidelity oppsettet med musikk av alle slag. I skrivende stund, mens Hifi-messen i Horten er i full gang, kan jeg i det minste si såpass som at det er ikke så greit som det høres ut. I dette hus brukes ikke Stockfish og Kirkelig Kulturverksted i utrengsmål, kan jeg love dere! Derimot flyter det av rock og blues og visesang med skjegg og langt hår, spedd på med både filmmusikk, klassisk og jazz når det måtte passe seg sånn. Det er en kunst å få til alle disse genrer like flott. I min verden er det vel egentlig bare et renraset Audio Note-oppsett som er fullstendig fri for sånne genre-allergier, men i sannhetens navn er også Aura fidelity inne på noen spennende greier her. Men heller ikke de er fullstendig blottet for problemområder, så la oss ta det med en gang…

En del heavy musikk er innspilt med nokså alternative kvalitetskriterier, la oss enes om det. Men med den evnen til drama som Aura Fidelity besitter, burde i det i utgangspunktet kunne fungere strålende. Det er bare det at her blir klangbalansen fort en liten hemsko, akkurat her er det unntaket fra regelen, dere vet, for her popper det allikevel opp noe maskering her og der. Som for eksempel på den rasende låten “Fearless” av og med bandet Hypocrisy. Det låter selvsagt ganske tøft, men jeg får allikevel ikke helt fot for dette her. Det har å gjøre med at det i innspillingen legges på en slags “vegg av bass lyd” akkurat i det området der Aura Fidelity har lagt på litt ekstra sminke, og det har ikke disse delvis døvhørte teknikerne tatt hensyn til, selvsagt. Dermed opplever vi at stemmen forsvinner noe i miksen, mens innimellom bobler noen bass noter til overflaten, og gjør totalinntrykket litt forvirrende. Bemerk her at dette gjelder enkelte varianter av veldig sinna heavy-musikk, samt det faktum at også mitt lytterom plusser på litt i området vi snakker om, omkring 40 Hz. Men for deg som hovedsakelig spiller trash og beslektede musikkstilarter, test hjemme før kjøp, ganske enkelt. Og, for ordens skyld: Spiller du Dream Theater, oppstår ikke et fnugg av nevnte fenomen, da er det bare fryd. Og masse gammen!

Med disse små innsigelser ute av verden, er det bare tut og kjør. Så i balansens navn tar vi like godt for oss et drøyt kvarter med ren nytelse, som med all mulig tydelighet viser hvilke perler vi har på benken i form av Aura Fidelity DAC/pre og power. Hans Zimmer, “A dark knight”. I motsetning til forrige eksempel er dette en overbevisende innspilling. Men tro ikke at den manger bass, tvert om! Allikevel. Dette er en ren maktdemonstrasjon. Her er den lille sminken bare deilig, den understreker makten og brutaliteten i leveransen på forbilledlig vis. Og det helt uten at den maskerer alle de spennende klangene, og, ikke minst, samtidig som det enorme rommet bevares vidåpent. Her er det bare å lene seg tilbake, og studere et landskap av mørke, råskap og kraft. Når det framføres med en slik selvfølgelig avslappethet, kombinert med ubøyelig kraft, da er jeg fullstendig solgt. Her viser også den innebygde DAC’en hvor god den virkelig er, faktum er at akkurat den avslappende elegansen ikke fullt ut kopieres av APL’en, en gang. Ikke bare en liten fjær i hatten til Joaquim Fragoso, det er pinadø en hel fjærpryd en høvding verdig!

Går vi så løs på stemmer og desslike, finner vi enda et av Aura Fidelity’s sterke områder. La oss ta den vanskelige “Quartier Latin” med Barb Jungr, denne blir fort litt kantete, men turen gjennom kretsene i Aura Fidelity har virkelig ingen slike tendenser. Dette er som å lytte til en single ended forsterker uten tilbakekopling, hvilket betyr nært, stemningsfullt og intenst, legg til at detaljering og romfølelse går utenpå det meste, og dermed burde alt være sagt. Denne opplevelsen er gjentagende, vi kan trygt si at organiske klanger og naturlighet er en stor styrke i dette forsterkersettet.

Med det ovenstående i bakhodet, tar vi fatt på det klassiske orkester, og det burde ikke overraske noen at dette sitter som et spett i solid jord. Jeg nyter av å bruke den merkelige “Holiday Morning” komponert av Claude Debussy, denne komposisjonen utfordrer både kontroll, klang og romgjengivelse, så vi kan med andre ord si at Aura Fidelity er på hjemmebane. Det er bare å drive med inn i rom og orkester, stillhet og utblåsning, alt fungerer. Ja, jeg nevnte at dynamisk har jeg hørt det hvassere, men det betyr ikke at vi opplever noe sløvt her, akkurat. Men helt på nivå med de mest agiterte klasse-A-forsterkerne er vi vel ikke. Uansett, det drønner når det skal. Og det underbygges med en kraft som skaper sånn passe mye skrekk og livsglede, det er ikke akkurat så man savner noe. Vel så viktig er det at uansett hva som foregår, mister vi aldri innsikten eller romfølelsen, alt beholdes like avslappet og elegant, selv når helvete er løs i lytterommet.

Og dette bringer oss til slutten og sammenfatningen av en lang og nytelsesfylt utprøving av Aura Fidelity Alpha forforsterker og effekttrinn. Først og fremst: Kjøp dette som en hel pakke, jeg har ikke klart å få noen av disse enhetene til å fungere like bra i lag med noe annet. Dette er ganske sær hifi, men det er ikke negativt ment, snarere peker det på at det er satt opp et mål om en gjengivelse, og dette målet siktes det mot i alle detaljer i prosessen. Det har medført en henførende gjengivelse som sikkert vil skape visse fronter, men samtidig sterke tilhengere. For det musikalske budskapet, rommet og klangene er så åpenbare at det skal vanskelig gjøres å argumentere i mot det. Derimot kan man gjerne argumentere i mot både klangbalanse og støynivå, det vil ekskludere enkelte, mens andre vil konsentrere seg om å nyte musikken. Den innebygde DAC’en er aldeles strålende, og underbygger dette settets styrker på best mulig vis. Benytt ellers nøytrale høyttalere med middels effektivitet og høy oppløsning, er mitt soleklare tips. Da unngår du støyproblemer, dermed er du garantert en musikkopplevelse som er kun et fåtall forunt!

TEST AV AURA FIDELITY I MAGASINET FIDELITY NR 4/2011